Armbåndet

I hverdagen er det mange ting som skjer, som vi ikke tenker så nøye over. Vi tenker at de store begivenhetene er de viktigste. Men slik er det ikke alltid. Ofte er det de små tingene som teller mest. Her er en liten historie.

This slideshow requires JavaScript.

Det var desember, og juleavslutning på skolefritidsordningen Esperanza. Det var lek og kos. En god stund tidligere hadde noen av barna begynt å øve inn en dans, som de viste frem denne dagen. Dansen var til en forestilling som skulle være noen dager senere, så det var en slags førpremiere. Jeg hadde også vært med på øvelsene, men tanken var ikke at jeg skulle være med på forestillingen.

En av tre danser barna skulle vise frem var Cumbia, en typisk dans fra kysten av Colombia. På øvelsene hadde vi sett for oss at vi hadde på oss skjørt, men på juleavslutningen hadde jentene faktisk på seg skjørt. Det så veldig elegant og flott ut.

Da avslutningen var ferdig og vi holdt på å rydde opp, sa jeg til hun som var danselærer at jeg også ville danse med skjørt. Det var en blanding av tull og alvorlighet i det jeg sa, for jeg tenkte at det kunne jeg jo ikke, samtidig som jeg hadde litt lyst. Læreren tenkte litt, og så sa hun: Ja, men det kan vi få til. Dermed var det bestemt.

Jeg hadde ikke vært med på alle de siste øvelsene, så jeg måtte øve litt mer. Noen av barna til de ansatte var igjen, og øvde sammen med meg. Jeg fikk prøve på meg et av skjørtene for å kjenne hvordan det var å danse med skjørt, og så viste jentene meg hvordan det var vi skulle danse.

Historien fortsetter etter videoen.

Dagen som fulgte var det avslutning for de ansatte på Esperanza. Jeg ble tilfeldigvis sittende ved siden av Gloria, den første daglige lederen på Esperanza. Nå er hun pensjonert, men er fortsatt innom med jevne mellomrom. Hun har et hjerte av gull, og jeg pratet litt med henne denne dagen.

Gloria fortalte meg at hun hadde hatt med seg ei jente fra Esperanza hjem dagen før. De hadde tatt bussen, og på en av stasjonene var det noen som solgte armbånd. Jenta hadde sagt at å, dette må vi kjøpe til Miriam. Og jenta hadde snakket mye om meg denne dagen, at vi hadde øvd på dansen, og Gloria sa at det var tydelig at hun var veldig glad i meg.

Det Gloria fortalte gjorde meg overrasket, for jeg hadde ikke vært så mye sammen med akkurat denne jenta. Da vi øvde på dansen var jeg egentlig ferdig med arbeidsdagen, og jeg hadde ikke noen spesiell hensikt med det. Men det viste seg at det betydde veldig mye for henne.

Å få høre dette av Gloria gjorde meg også veldig takknemlig, fordi jeg fikk vite at det lille jeg gjorde var så betydningsfullt. Jeg fikk også vite at selv om jeg ikke hadde vært så mye sammen med denne jenta, hadde hun lagt godt merke til meg, og det beviser at det er viktig bare å være til stede, og vise at man bryr seg.

Gloria fortalte meg dette, og ga meg armbåndet. Det er et armbånd med fargene til det colombianske flagget. Jeg kommer til å ta godt vare på det, for det minner meg om denne historien om noe veldig lite, som også er veldig stort.

Jeg må også nevne hvordan det gikk på fremføringen, som var noen dager senere. Jentene som danset Cumbia viste stor begeistring da de skjønte at jeg skulle være med. Vi alle gjorde vårt beste, og dansen ble vellykket. Det var veldig gøy å være med dem. Den samme Gloria var også veldig glad for at jeg var med, og sa at jeg var den første misjonæren som gjorde noe sånt.

Les også: God jul, Norge!

IMG_2451

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: