Glede i en utfordrende hverdag

IMG_0439
Meg og en gruppe elever på Esperanza

Det har gått en måned siden jeg ankom Colombia. Den første måneden har vært full av inntrykk, med mye nytt både i matveien, språket og det å leve i en familie med en annen kultur enn den jeg er vant til. Det er mye som er gøy å oppdage fordi det er rart, samtidig som det også er ting jeg synes er ubehagelig. Men alt i alt er det flott å være her.

En ting jeg liker veldig godt er å bli kjent med nye mennesker. I Colombia er det mange fine mennesker å bli kjent med. Jeg har fått god kontakt med noen av de jeg jobber med på Esperanza, som også bor i Fontibon. Jeg tar bussen sammen med dem. Nå som språket begynner å løsne litt mer kan jeg snakke bedre med dem. De forteller om barna på Esperanza. Mange av dem har en vanskelig familiesituasjon, der foreldrene ikke behandler dem bra, de blir slått og mishandlet på annet vis. Mange har vært på flukt, og har en vanskelig situasjon på grunn av det. Jeg sier til dem at det er vanskelig å se, for alle barna på Esperanza virker så glade. Da svarer de at når de har mange ting å være triste for, har de også lett for å finne ting å være glade for.

Jeg begynner å finne meg enda bedre til rette på Esperanza. Rutinene er litt mer kjent for meg, så det er enklere å følge med på det som skjer. De pleier å ha aktiviteter med barna, mange av dem minner om faget kunst og håndverk som skolene i Norge har. Det siste jeg var med på var en aktivitet med papir, noe de liker veldig godt å holde på med. Alle fikk hver sin isoportallerken, som skulle forandres til en fisk. Vi klippet et hakk som skulle forstille munn, og brukte biten som ble til overs som spord til fisken. De minste barna rev små biter av papir og limte på, og de litt større tegnet sirkler som de klippet ut. Og da fiskene var ferdige måtte de selvfølgelig lekes med!

Før den første gruppa forlater oss for å gå på skolen får de lunsj. I Colombia er det lunsj som er det største måltidet, mens middagen er litt mindre. Esperanza ligger i Ciudad Bolívar, sør i Bogotá, og er det mest fattige området i byen. For mange av barna er det de spiser på Esperanza det eneste de spiser hele dagen.

Når den andre gruppa kommer spiser de lunsj før vi går i gang med opplegget. Det er litt flere barn i den andre gruppa, så vi kan ikke ha alle på samme rom for å gjøre aktiviteter. Denne gangen ble jeg plassert på et rom sammen med en gruppe på ni barn, som jeg skulle hjelpe helt alene. En av de andre som jobber her forklarte først hva vi skulle gjøre, men så var jeg alene med en egen klasse. Det er greit med praktisk arbeid, for da kan man vise samtidig som man forklarer, og da er det ikke så farlig at man ikke kan alle ordene. Det gikk veldig bra, og jeg tror det var gøy både for meg og for barna.

Arbeidet på Esperanza angår både barn og voksne. Barna er der hver dag, og foreldrene får oppfølging gjennom samtaler. Det er godt å se at arbeidet virker, at barn og voksne klarer å finne glede i en utfordrende hverdag.

 

Bønneemne:

Be for at barn og voksne i Ciudad Bolívar må fortsette å finne glede, selv om ting kan være utfordrende. Be for at de voksne må finne styrke til å behandle barna sine bra. Og be også for at Esperanza må være et sted der de kan føle seg trygge, og vite at de får hjelp.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: